Til himlene rekker din miskunnhet, Gud,
din trofasthet når dine skyer;
din rettferdshånd over bergene ut
er strakt over daler og byer. 

Som himlenes favn er din kjærlighet, Gud,
som havens dyp dine dommer.
Til frelsen fører du sjelene ut,
og skapningens sukk ihukommer.

Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud
hvor menneskebarnene bygger.
I mulm er kjærlighetsvinger bredt ut,
vi skjuler oss i deres skygger.

Du kveger i ørknen den tørstende sjel,
du berger den bevende due.
Hos deg er livets, det evige vell,
og lys i ditt lys skal vi skue.

Tekst: B.S.Ingemann, 1845