4. søndag etter kristi åpenbaringsdag (IEv)

Tekst: Matt 8,23-27

Så blåste det opp.

I fysisk fare ber de fleste. Hvem er det ikke som ber når de holder seg fast til båthvelvet? Ei kvinne sa det slik: Ute ved kysten holder alle fast ved troen, for de vet aldri når de har behov for den.

En mann var kjent som gudsfornekter. Han ramla i elva, men kunne ikke svømme. Da ropte han til sin Gud: »Hjelp meg, så skal jeg tro på deg!» Like etterpå kom det en tømmerstokk som han redda seg opp på. »Nå trenger jeg deg ikke mer», sa mannen til Gud. Men så begynte han å høre duren fra fossen. Litt spakt kommer det fra mannen på tømmerstokken: »Du forstår vel spøk, Gud?»

Margaret Avery forteller en historie fra en liten landsbyskole i et åsdistrikt. (Jår) Læreren hadde fortalt barna om hvordan stormen på sjøen hadde blitt stillet. Kort tid etterpå kom det en fryktelig snøstorm. Da skolen stengte for dagen, måtte læreren nesten trekke barna fysisk gjennom stormen. De var i virkelig fare. Midt i det hele hørte hun en liten gutt si som til seg sjøl: »Vi kunne trenge han der Jesus her nå.»

Men storm er også et bilde på stor uro i sinnet, mennesker som er i indre kamp. Og det er en storm en har med seg, samme hvor en er.

Det er storm når en har dummet seg ut. Om en ikke har havna på førstesida av Dagbladet så er det nok å vite at »alle» vet om min brist. Hvorfor gjorde jeg det, hvorfor.

Det er storm når en har mistet sin kjære ved dødsfall, ved skilsmisse, ved sykdom eller skade. Alt er kaotisk.

Det er storm når tvilen fyller alle de rom der troens trygghet før var en hvile. Først og fremst en tvil på seg sjøl. Vil Gud ha med meg å gjøre, hvis han er der?

Midt i stormen får vi be, rope, øse ut vår fortvilelse til Jesus og til hverandre, slik våre forfedre har gjort:

De gikk bort og vekket ham og sa: «Herre, frels! Vi går under!»

Sverre Solberg
Diakon i Orkdal prestegjeld.