2. påskedag

Tekst: Luk 24,13-35

Fra skuffelse til begeistring

Har du kjent på det å være skuffet noen gang? Skuffet over livet? Over at det ikke tok den retningen du ønsket? Skuffet over deg selv, eller andre? Skuffet over Gud?

I teksten i dag møter vi to disipler som er skuffet – der de går bortover vegen fra Jerusalem og til Emmaus. Ja, når denne ukjente medvandreren begynner å stille dem spørsmål, ser de ”bedrøvet” opp, står det. De henger litt med hodet og kikker ned i bakken foran seg. Livet er ikke så greit. De er skuffet, akkurat som vi blir skuffet når noe ikke gikk som vi håpet.

For det er jo sånn med skuffelse, det vet vi jo, at skuffet – det blir vi ikke uten først å ha hatt forventninger. Ingen kan vel bli skuffet uten først å ha hatt forventninger – forventninger om noe bestemt som en håpet skulle skje. Og forventninger hadde de hatt, disse to disiplene. Det blir tydelig av samtalen vi får del i. De hadde håpet at denne mannen som de snakker om på veien – Jesus fra Nasaret – skulle befri Israel, at han skulle være en politisk frigjører som kunne gjøre en ende på den romerske okkupasjonen, så de endelig kunne leve i fred for seg selv igjen i Israel. Uten å måtte se romerske soldater på hvert et gatehjørne. Og nå hadde (disse forventningene) bygget seg opp i løpet av den siste uka. Fra da Han (Jesus) red inn i Jerusalem og ble møtt med palmegrener, jubel og Hosianna-rop. Her var han endelig kommet, tenkte de, kongen, befrieren, i mange år hadde de vært undertrykt, okkupert. Nå skulle de endelig bli fri.

Men han skuffet dem, i løpet av den uka som fulgte etter palmesøndag. I stedet for å gripe makten, piske romerne ut av byen og landet så ble han selv tatt til fange. I stedet for å bli den herskeren de håpet på, så endte han sitt liv på Golgata-høyden, spikret opp på et kors, med bare to røvere som selskap. Nå er det mange herskere som har skuffet opp igjennom historien. Men først og fremst så har vel det skjedd ved at de revolusjonære heltene er blitt til despoter så snart de har fått makta i sine hender. Med Jesus var det ikke sånn. Den triumfferden de hadde håpet at han skulle ”føre an,” den kunne ikke ha endt på en mer ydmykende, fornedrende og ensom måte enn den gjorde – ved at han ble hengt opp på et kors, på et tre. Det var den verste måten å dø på, (forbannelse) og det stilte hans tilhengere og etterfølgere i et elendig lys. Og det håpet disiplene hadde, om at de endelig hadde fått en befrier, gikk i tusen knas.

En annen disippel opplevde også å få sine forventninger knust. Peter, den på mange måter fremste i disippelflokken, han hadde nok i alle fall sett for seg at Jesus skulle gripe makta. Og når Jesus – i samtale med nettopp Peter – fortalte at: Nei, det var en annen vei han skulle gå – nemlig lidelsens vei opp til korset – da sprang Peter opp og nærmest forbød at dette fryktelige måtte hende med Jesus. Peter hadde en drøm, en forventning om hvordan Jesus skulle få utnyttet den makten han hadde i kraft av å være Guds Sønn. For Peter var det utenkelig at en som Jesus skulle måtte gå veien til korset, når han nå hadde muligheten til å gripe makten. Den samme forventningen hadde disiplene som gikk bedrøvet hjem fra påskefesten i Jerusalem, som skuffet hadde måttet innse at det ikke gikk slik som de hadde håpet, som de hadde sett for seg.

Men det var ikke derfor Jesus kom. Det var ikke for å gripe makta. Han visste det, at hans disipler håpet på det, til tross for at han flere ganger hadde benektet det. Han visste at han måtte knuse deres forventninger. Og det er på en måte brutalt, hvordan Jesus knuser forventningene hos dem som er hans nærmeste venner og etterfølgere. Vi vet jo hvor lett det er å prøve å leve opp til andres forventninger til oss. Fordi vi vil gjøre dem glade og fornøyde med oss. Og særlig når det er våre nærmeste venner som ber oss om å gjøre noe – da vil vi gjerne innfri.

Jesus kunne ikke innfri. Han måtte knuse disiplenes forventninger, selv om det medførte at de ble skuffet. For han kom til verden med et oppdrag, og det var ikke å kaste ut romerne, men å ta et oppgjør med synden, det som skiller oss mennesker fra Gud. Og det oppdraget kunne ikke utføres ved å gripe makta i Israel. Det kunne bare utføres ved at han, den syndfrie, ga sitt liv, for oss syndere.

Jesus måtte gå en vei som knuste disiplenes forventninger, og som gjorde dem skuffet. Kanskje har vi også opplevd å få våre forventninger knust. Våre forventninger til Gud. ”Hvorfor svarte ikke du den gangen jeg ba så inderlig til deg?” ”Hvorfor viste du deg ikke for meg tydeligere da jeg lå nede, og livet mitt var nær ødelagt?” ”Hvorfor fikk jeg ikke den jobben jeg ba om.” Vi er mange som kanskje har hatt forventninger til Gud som ikke ble innfridd som vi ønsket.

Men han lar ikke alltid våre forventninger bli innfridd. Og Jesus kom til jorden ikke for å innfri våre forventninger. Da ville det ha vært vi som ”skapte ham i vårt bilde.” Han lar seg ikke diktere av oss, om å gjøre det ene eller det andre – gripe makta i Israel, – skaffe meg den jobben jeg ønsker å ha. Han kom for å rette opp vår brutte relasjon til Gud.

Er det grusomt av Gud å knuse våre forventninger? Ja, hadde han bare knust våre forventninger og latt oss stå på bar bakke hadde det kanskje vært grusomt. Men Jesus stopper ikke med det. Han lar ikke de knuste forventninger bli enden på visa. Historien vi har hørt i dag viser oss det. Han slår følge med disiplene der de går, først som en ukjent, vanlig mann, ja, en fremmed – for disiplene; vi som leser teksten vet jo hvem det er. Han lytter til deres samtale, deres spørsmål, deres skuffelse, og viser interesse.

Før han bryter gjennom og forklarer den veien han måtte gå, om lidelse og fornedrelse. Han er som en fremmed for dem, helt til de ber ham inn til seg, og der, mens de sitter og spiser, bryter han brødet og det går opp for dem hvem det er – ham de har snakket om på veien er ham de har snakket med på veien – og det går opp for dem at han er oppstått fra de døde.

Da blir deres skuffelse vendt til begeistring, en begeistring som gjør at de må dra tilbake til Jerusalem og fortelle om det de har opplevd. Jesus har (gått med dem og) vendt deres skuffelse til begeistring. For han er oppstått fra de døde, han har vunnet seier over døden.
Historien om Emmausvandrerne viser oss: Til og med de Jesu disipler som levde på samme tid som ham, og som gikk sammen med ham, dag etter dag, fra sted og sted, hørte ham forkynne for folket, som opplevde hans helbredende krefter, ja, som levde nær ham – de forstod ikke hva som skulle skje med ham. De måtte gå veien om knuste forventninger og skuffelse. De måtte kjempe med disse tankene og reaksjonene. Før Jesus viste seg for dem som den oppstandne.

Vi kan også komme til å måtte kjempe med tvil, med forventninger som ikke innfrir, påfulgt av skuffelse. Og da er vi i samme båt som disiplene vi hører om i dag. Jesus kom og gikk ved deres side, midt i tvilen, midt i skuffelsen. Han gjorde en forsiktig entré, var nysgjerrig på hva de snakket om, før han gradvis forvandlet deres tvil til tro, deres skuffelse til begeistring (og glede). For han viste seg som den oppstandne.

Han vil også vende vår skuffelse til begeistring. Kanskje må også vi gå veien om de knuste forventninger, skuffelse og tvil. Før vi får øye på det at: hans verk, hans død og hans oppstandelse, er den beste grunn til begeistring og tro. For han er livet som har vunnet seier over døden.

Martin Lund
Sokneprest i Orkdal