23. SØN. ETTER PINSE (i)

Tekst: Matt 18,21-35

Om Guds tilgivelse og vår tilgivelse

Med Jesus vil eg fara
på livsens ferd i lag.

Et liv sammen med Jesus. Et liv i Frelseren fotspor. Fotspor som lyser av nåde og barmhjertighet. Fotspor etter Jesus som hjelper oss til å begynne på nytt når det går galt for oss.

Hva er det som preger våre fotspor? Gud ønsker at sporene etter oss skal bære bud om tilgivelse og forsoning. Men vitner i stedet våre fotspor om at vi bærer stein i hendene når vi møter de som falt? Har vi i stedet dom i våre øyne så vårt blikk er hardt og kaldt? Har vi i stedet en gjenlukket munn uten befriende ord?

Det handler om Guds tilgivelse og vår tilgivelse. ”Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere”.

Guds nåde er uendelig! Det kommer så sterkt til uttrykk i det svaret Jesus gir til Peter. ”Hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg, og jeg likevel tilgi ham. Så mange som sju?” Peter tenkte nok at det fikk være grenser for hvor mange ganger man skal tilgi sin bror. Han strekker seg langt lenger enn det som vanlig var med sitt forslag om 7 ganger. Slutt og tell, sier Jesus. ”sytti ganger sju!”

Guds barmhjertighet kjenner ingen grenser! Derfor sier Bibelen: ”vis medfølelse, så dere tilgir hverandre, slik Herren har tilgitt dere.” Dette illustrerer Jesus gjennom lignelsen ”om den ubarmhjertige medtjener”.
En uendelig gjeld fikk tjeneren ettergitt av sin konge. Hvem andre avbilder denne kongen i lignelsen enn vår gode Gud i himmelen. Hans miskunn er rett og slett grenseløs!

”Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss.”
Familien var samlet til andaktsstund. Dette ordet fra Salmenes bok var nettopp blitt lest. Plutselig spør yngstemann: Du, far, hvor langt er det til øst og hvor langt er det til vest? Far peker i begge retninger og forklarer: Det er så langt dit som øyet kan se og enda mye, mye lenger! Så kommer det etter en liten tenkepause fra gutten: Ja, men far; da står vi jo midt i Guds miskunnhet!

Det er mange som strever med å tro seg tilgitt av Gud. Er jeg verdig Guds nåde? Står jeg midt i Guds miskunnhet? Du som har det slik, tenker du stort nok om Gud – om Guds uendelige nåde? Den er rik nok for alle som påkaller han, står det i Bibelen.

Mange kaver også med hverdagen fordi de ikke er villig til å ta inn over seg sannheten om sitt liv. Det er ikke lett å leve i et samfunn der alt skal være perfekt. Mange flykter derfor unna sine fall og nederlag. Dermed får Gud aldri anledning til å la sitt befriende ord om syndsforlatelse løse opp i det vonde.

Det handler om Guds tilgivelse og vår tilgivelse. Ofte er dette vanskelig. Vi syns vi har våre gode grunner for å holde tilgivelsen tilbake. Står vi ikke da i fare for å gjøre livet tungt både for oss selv og andre?
Vi satt sammen og pratet. Mennesket jeg satt ovenfor strevde med å forlate. Derfor måtte vi snakke sammen om hva dette egentlig betyr.

- Å tilgi betyr ikke at jeg skal makte å glemme med en gang.
- Å tilgi er ikke å late som det vonde ikke har skjedd.
- Å tilgi er ikke å slenge ut et lettvint ”det er greit”.

Nå var det ikke lettvint for Gud å gi sin nåde. Det kostet ham uendelig mye. Prisen var hans egen sønns død på et kors. Da skjønner vi kanskje at ordet om tilgivelse er så dyrebart for ham.

Å tilgi er en aktiv handling som forutsetter at jeg er villig til å befri et menneske som har gjort meg urett fra skyld.

Det er intet som er så befriende for et menneske som kaver med synd og skyld som å få høre: Du er tilgitt.

La oss derfor slippe våre steiner.
La oss heller rekke frem vår hånd.
La oss følge i Jesu fotspor - han som vil mildne våre øyne når vi i velsignelsen får stå ansikt til ansikt med ham som tilgir deg og meg.

Pål Ove Lilleberg
Kapellan i Orkdal prosti.