juleintervjuet
20. desember 2010
Kjærlighet i hver maske
Med et bredt smil
og varme i stemmen åpner Ellen døra i hjemmet sitt i Clausens gate
på Orkanger. Det er kaldt og fint vintervær ute. Inne hos Ellen er
det lunt og varmt. I det vi setter oss ned i stua bryter sola frem
over tårnet på Orkanger kirka, som vi skimter gjennom stuevinduet.
”Hva vil du med meg?” Ellen er litt beskjeden, selv om hun som
klokker i en årrekke på Orkanger, har vært i rampelyset. I dag er
hun pensjonist men fortsatt står hun på som leder for foreningen
Sjøguttens Vel. Klokkergjerningen
tok hun fatt på da Audun Slettahjell var prest her på Orkanger.
Audun overtalte henne, etter at hun først hadde sagt nei. Det var
nok ikke Ove som holdt igjen. Han var stolt av kona som ble klokker. Når en kirkelig handling skal utføres, er klokkeren på mange
måter prestens høyre hånd. Ellen har arbeidet sammen med mange
prester. I tillegg til Orkangerprestene nevner hun Kåre Rogstad.
”Det var noe spesielt med ham. Du kunne snakke med ham. Han var
omsorgsfull!” Ellen har gjennom
klokkerjobben fått møte mange mennesker. Ingen arbeidsdag har vært
lik. Hun satte pris på jobben sin og grudde seg aldri.
Klokkergjerningen var meningsfyll. I glede og sorg har hun gjort sin
gjerning. Hun har gitt mange sørgende, som har vært samlet til
gravferd i kapellet, ei hånd. Noen begravelser glemmer hun aldri.
Hun har åpnet døra til kirka for mang ei brud. Men det aller
triveligste, understreker Ellen, har vært å ta imot alle foreldre
som har kommet med barnet sitt til dåp. Det har vært rørende og er
det fortsatt. De som kjenner
Ellen vet at hun overlater ikke noe til tilfeldighetene. Hun er
grundig, nøyaktig og pliktoppfyllende. Slik også som klokker. Etter
hvert ble hun utfordret til å være tekstleser. Flere ganger leste
hun gjennom teksten hjemme. På søndag morgen, av og til på lørdager
også, var det tørrtrening i kirka. Men Ellen innrømmer at hun hadde
hjerteklapp første gangen.
Ut over på
90-tallet ble det ikke like lett å være klokker for Ellen. Ove ble
mer og mer syk. Hjernebetennelsen som rammet ham rett før han fylt
50, satte mer og mer preg på livet hans. Det er tydelig å se at
dette preger Ellen. Det er et samtaleemne hun stadig vender tilbake
til.
Men fortsatt er
hun leder av Sjøguttens Vel. Det er ei forening som arbeider for
Sjømannskirka. Lærerinne Gudrun Hov stiftet foreningen 23. februar i
1938. Ellen ble dradd med på 50-tallet at Hilma By. Dette var et
arbeid Ellen kunne identifisere seg med, siden Ove var sjømann før
han ble gift med henne. Med glede ser
Ellen tilbake på arbeidet hun har fått stå i. I Arbeiderforeningen,
i Misjonshuset i Johan Bojers gate og på Menighetshuset har hun vært
med å arrangere mang en basar og fest.
Før jul var det
arbeidsomt. Strikkepinnene ble brukt ekstra flittig. Strømper,
lester… ble produsert på løpende bånd. Kjærlighet i hver maske.
Omsorg for sjøfolk som ikke kunne feire jul hjemme. Sjøguttens Vel
organiserte innsamling av julegaver. I butikken til Ragnfrid
Andersen ble gavene levert. Kretssekretæren sørget for å sende
gavene videre til sjømannskirkene. I 1994 feiret
Ellen 60-årsdag. En av gavene hun fikk var tur til London. Et av
høydepunktene på denne turen var visitten i Sjømannskirka. Besøket
minnes hun godt. Hun ble tatt imot som ei dronning. I tillegg fikk
hun besøke to norske båter som lå ved kai i London. Det ble
opplevelsesrike dager for Ellen. Jula er like om
hjørne. Ellen er glad i jula. ”Det er fint å få feire jul, selv om
det er tunge stunder. Ove er jo ikke med som før. Men på 1. juledag
tar jeg han hjem.” Jula er noe mer for Ellen. Den tegner en himmel
over livet hennes. Det kristne budskapet om barnet i krybben fikk
hun med seg fra sin mor og far. De trodde på Gud og de sang ”Jeg er
så glad hver julekveld”, julesangen Ellen er aller mest glad i.
Nå bor han høyt i himmerik han er Guds egen
Sønn, men husker alltid på de små og hører deres bønn.
Pål Ove Lilleberg
|

Sjøguttens Vel
for 50 år siden
På årsmøte 10. februar i 1960 var 24 tilstede. Møtet ble holdt hos
Anny Bjørlund. Hilma Bye, formann ønsket velkommen til møte og et
nytt arbeidsår. Deretter ble det sunget: Jeg er en seiler på livets
hav.
Etter andakten var det årsmøtesaker. Gine Sivertsen ble valgt
som ny leder, da Hilma Bye hadde frasagt seg gjenvalg. I det nye
styret finner vi: Johanna Wenes, Hildur Dahlø, Nanna Steigedal,
Astrid Aarland og Agnes Haldvagt.
Sjøguttens Vel var en aktiv
forening så i tillegg ble det sørget for folk både som
materialforvalter, valgkomité og festkomité. På møtet ble det lest
et innholdsrikt brev fra en takknemlig sjømann som hadde fått
julepakke gjennom sjømannsmisjonen.
På møtet kom det inn kr. 25,-.
|