|
|
nyheter |
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
OVER HAVET MED EVANGELIET1. desember 2010 Over havet med EvangelietDet er mange tidssoner og mye hav mellom Fannrem og Cuenca i Ecuador. I snart to år har Atle og Rannveig Ølstørn hatt sitt bosted og arbeidssted der. I slutten av september bar det vestover igjen etter et sommeropphold i Orkdal. Vi stilte spørsmålene før de dro og fikk svar etter at de kom fram. Med Skype er ikke direkte kontakt noe problem lenger. Vårt første spørsmål gikk til Atle: Er vi ikke snart ferdige med å misjonere etter å ha sendt folk i øst, vest og sør i snart 200 år? Og hvorfor dra til Sør-Amerika, der spanjolene kom med kristendommen for flere hundre år siden?- Det er et godt spørsmål. Selv om veldig mange i Sør-Amerika har hørt om kristendommen, er det mange som ikke kjenner evangeliet og frelsen i Jesus. På 80-tallet jobba vi, både Normisjon her i Ecuador og NLM i Bolivia (som vi da jobba for) med å bringe evangeliet til unådde, dvs områder og bygdelag der evangeliet var ukjent. Etter hvert som mennesker ble kristne begynte vi å bygge opp lokalmenigheter og nasjonale kirker. I dag samarbeider vi med etablerte lutherske kirker. Oppgaven vår er å utvikle og styrke det arbeidet kirkene i utgangspunktet driver eller ønsker å starte opp. I dette arbeidet er vi ikke ledere, men medvandrere. Hva er motivet deres for å være år etter år i Sør-Amerika som lavtlønnede misjonærer?- Vi er ikke like lavtlønnet som vi var, men lønn skal uansett ikke være motivasjonen. Atle holder fram at han liker dette livet, men at det også har med kall å gjøre. Han opplever at Gud har åpnet og lukket dører. I utgangspunktet var Atle ingen globetrotter og hadde vært to ganger utenom Norge før han dro til Bolivia første gang. Men da så han at han på denne måten kunne bruke sine egenskaper og anlegg. Rannveig peker på at motivasjonen nå ikke minst ligger i følelsen av å stå i en verdensvid sammenheng. Man ser også at man får formidlet noe verdifullt til en kirke som trenger hjelp. Normisjon er i ferd med å trappe ned tradisjonell misjonsvirksomhet i Ecuador etter noen tiårs tilstedeværelse. Hvorfor er det slik, Atle?- Først og fremst har det nok med økonomi å gjøre. Ecuador har tross alt fått evangeliet og har etablerte kirker. Normisjon vil prioritere unådde folkeslag når økonomien er trang. Hva består oppgavene deres i nå, og hva er utfordringene?Rannveig forteller at hun skal undervise litt på bibelinstituttet. Dessuten skal hun ha ansvar for et team fra Gå Ut Senteret som kommer til Canjar i oktober. Rannveig sørger også for at fadderne til elever på Tambo-skolen får sine faste rapporter. Ellers blir det mye samarbeid med Atle i hans oppgaver. Atle forteller at både den spansktalende og den lutherske kichwa-kirken har slitt fordi lederopplæringen falt sammen for ca. 10 år siden. Normisjon ble derfor med på ei nysatsing på lederopplæring først i den spansktalende kirken, senere i kichwa-kirken. Å få etablert lederopplæringen igjen i kichwa-kirken er hovedoppgaven for Atle og Rannveig. Prosjektet ledes av Felipe, som har halv stilling og er den eneste lønnede nasjonale medarbeideren i prosjektet. Utfordringen for Atle og Rannveig å få de nasjonale til å overta og eie prosjektet. De som var med før opplæringen falt sammen, må motiveres til å bli med igjen, og man må rekruttere nye talenter som kan bli et lærerteam rundt Felipe. Hva kan vi særlig lære av de kristne i Ecuador?- Vi kan lære noe om helhetlig evangelisering, sier Atle. Vi har lett for å fokusere på det sosiale. For kichwaene er det åndelige en naturlig del av helheten i livet. De er mer avhengige av Jesus i det daglige, noe som fører til at de ber mer og mer konkret enn det vi ofte gjør. De har for eksempel våkenatt med bønn i kirken. Ellers merker vi at solidariteten er sterk, de kristne er flinke til å stille opp for hverandre. Har dere lagt planer for hva dere skal gjøre når dere kommer tilbake?- Vi har begge permisjoner fra stillinger i Norge, men vi er åpne for Guds ledelse. Gud har åpnet og stengt dører for oss både der og i Sør-Amerika, og vi stoler på at han også gjør det når perioden i Ecuador går mot slutten. Da vi samtalte på Skype, var det streik i politiet i Ecuador på grunn av dårligere lønns- og pensjonsvilkår. Senere samme dag kom meldingen om at presidenten var angrepet med tåregass, var blitt isolert på sykehuset av streikende politi og at flere flyplasser var okkupert. Det kom etter hvert beroligende meldinger fra Atle, og når dette skrives, har situasjonen visstnok roet seg. Men å være misjonær, er altså fortsatt ikke er like trygt og forutsigbart som en vanlig jobb i Norge. Det er en påminnelse om at Atle, Rannveig og alle som står i arbeidet i Ecuador trenger vår omtanke og forbønn. John Egil Bergem
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Vi
ser at noen menigheter strever med å få på plass nok kandidater til
kirkevalget til høsten. Det stemmer ikke her i Orkdal. Kandidatlistene
blir nå fremover lagt ut på våre nettsider. 
