-
Vi klarte ikke å si nei da Normisjon spurte.
-
Vi klarte ikke å si nei da Normisjon spurte.
MISJONÆRER VOKSER IKKE på trær i Normisjon Trøndelag, derfor
blir vi glade når vi får høre at Rannveig og Atle Ølstørn fra Fannrem har
skrevet misjonærkontrakt med Normisjon. I februar reiser de til Sør-Amerika, til
Ecuador, der de i de neste tre årene skal hjelpe til med lederutvikling i den
evangelisk-lutherske indianerkirka som Normisjon støtter.
Ikke mange dagene etter at nyheten nådde oss, står vi på trappa til ekteparet
Ølstørn i Breiveien 10 på Fannrem med pekefingeren på ringeklokka. Vi trykker
inn, hører skritt i entréen og ser Atle komme til syne i døråpningen. Vi skal
akkurat til å håndhilse, da familiens hund kaster seg inn mellom oss, med tunga
rullet ut som en rød løper. Bissevoven - som heter «Inti» («sol» på
indianerspråket quichua) - tar seg god tid med gjesten, slikker ham grundig
velkommen, før han overlater ham til sine foresatte. De hilser vennlig og viser
vei til salongen innerst i stua.
- Denne drikken kommer fra Amazonas-jungelen, sier Atle, idet han fyller kruset
mitt til randen med dampende, duftende te. Det er flerkulturell traktering på
Fannrem’en i kveld: søramerikansk te og norske, nystekte vafler med
jordbærsyltetøy og rømme.
- Hva er teen laget av? spør jeg med nesen inne i damp-en.
- Det skal jeg fortelle deg senere, svarer Atle hemmelighetsfullt.
- Jeg er vel kjørbar etter at jeg har drukket den?
- Ingen fare, hehe.
- I DAG SÅ jeg stillingen min utlyst i lokalavisa, forteller Rannveig over
bordet. - Det føltes rart. Litt vemodig også. «Nå har jeg virkelig gjort det
store,» tenkte jeg.
Rannveig - nylig fylt 50 - har de siste årene jobbet i NLMs barnehage på
Fannrem. Hun har trivdes godt, og hadde ikke hatt noe imot å fortsette. Det er
ikke på egne vegne hun har lest stilling ledig-annonser det siste året. Det er
på Atles.
- Etter å ha jobbet som kateket i Orkdal i mange år, føler jeg på mange måter at
jeg har brukt meg opp. Jeg har kjent et behov for å skifte beite. For meg kommer
misjonær-jobben i Normisjon som et bønnesvar, sier Atle (51).
I mars i år kom det en mail fra Normisjons hovedkontor, internasjonal avdeling.
De hadde ledige jobber i Ecuador, fortalte de, og lurte på om jobbene kunne være
av interesse for ekteparet fra Fannrem.
Mailen var ikke sendt i blinde. Ved hovedkontoret var de kjent med Rannveig og
Atle Ølstørns bakgrunn. De visste at de hadde vært misjonærer for NLM (Norsk
Lutherske Misjonssamband) i Bolivia i tilsammen 14 år, og at de hadde jobbet
blant quichua’ene, den samme folkegruppa som Normisjon nå søkte misjonærer til.
- Å jobbe i Ecuador er noe jeg absolutt kan tenke meg. Kirkene i Ecuador og
Bolivia er ganske like, dermed får vi brukt mye av kompetansen vår, selv om vi
jobber for en annen organisasjon, sier Atle.
- Jeg trives godt i jobben min her på Fannrem, men må innrømme at det fristet
med en ny periode i Latin-Amer-ika. Når en har flyttet så mange ganger som vi
har, blir en litt rastløs. Da Normisjon spurte, klarte vi ikke å si nei, sier
Rannveig.
OM IKKE LENGE er de på reisefot igjen, 25 år etter den første utreisen. Den
gang, i 1983, var de - som de selv sier - «unge og idealistiske.»
- Vi dro til Bolivia uten å kunne ett ord spansk. Etter sju måneder med
språkopplæring bar det rett ut i felten for å følge opp unge menigheter og
plante nye. Det er vel riktig å si at vi ikke visste hva vi gikk til, sier Atle.
Rannveig nikker. - Når vi ser tilbake på det nå, og tenk-er på hvor lite
erfaring vi egentlig hadde, skjønner vi at Gud er god. Han hadde en hånd rundt
oss hele tida.
- Vi var idealistiske, sier dere. Er det blitt mindre idealisme med årene?
- Da vi reiste ut i ’83 var motivasjonen å vinne verden for Kristus. Den samme
motivasjonen ligger fortsatt i bunnen. Samtidig blir du mer realistisk med
årene. Du ser en sak fra flere sider, og er i stand til å vurdere ting
grundigere, sier Rannveig.
Evnen til å vurdere har de fått bruk for ved denne utreisen også. Selv om de
kjenner seg tiltrukket av en ny periode med misjonærliv i Sør-Amerika, er det
også noe - eller noen - som holder dem tilbake: Tre barn (alle ute av redet), og
tre barnebarn.
- Vi har spurt oss selv mange ganger: Er det rett å reise ut nå? Barnebarna
trekker veldig i oss, og vi ønsker å beholde nærheten til dem. Dette var et
viktig poeng for oss i samtalene med Normisjon. Nå tror vi at vi skal klare å
kombinere det - ved å ta en heimreise i året. Da skal vi bruke tida godt, sier
bestefar Atle, med et samtykkende nikk fra bestemor Rannveig.
DET STOD IKKE skrevet i stjernene - verken på himmelen over Oppdal, der Rannveig
er oppvokst, er i Lensvika, der Atle kommer fra - at det var misjonærer de to
skulle bli. Noen skrift på veggen har de heller ikke sett.
- Før vi dro til Bolivia, hadde jeg vært utenfor Norges grenser én gang,
forteller Atle. - Og da snakker vi om en kort tur - rett over svenskegrensa.
- Hvordan endte du da opp som misjonær?
- Det vet jeg nesten ikke sjøl. Men det har betydd mye at jeg er flaska opp med
misjon fra barndommen av. Ellers handler det mye om at Gud åpner dører, og leder
oss skritt for skritt. I dag opplever jeg at jeg får brukt min livserfar-ing og
kompetanse maksimalt som misjonær i Ecuador.
- Hva er det ved jobben som matcher din utrustning?
- Jeg er nok en gründertype. Jeg liker å se at det vokser og gror rundt meg - og
at veksten fortsetter etter at jeg har avsluttet min jobb. Det at arbeidet så
tydelig er satt inn i en menighetsramme, er også viktig for meg.
- Hva med deg, Rannveig, når er du i flytsonen?
- Når jeg er i sosiale settinger, der jeg kan få folk i tale og knytte
relasjoner. Ellers tror jeg vi er ganske fleksible, begge to. Vi har lært oss å
vri på tingene, og gjøre det beste ut av situasjonen. Mer te?
JA TAKK, MER av den aromatiske, søramerikanske teen (Hva kan det være i den?
Sentralstimulerende substanser? Atle er fortsatt taus om saken.)
Tre, fire måneder før utreisen er det ikke all verden «våre folk i Ecuador» kan
fortelle om jobben som venter dem. Men noe vet de: De skal jobbe blant
quichua-indianerne i det sørlige Ecuador. Oppdraget går ut på å styrke
lederskapet i den evangelisk-lutherske indianerkirken, Iglesia Evangelica
Luterana Indigena del Ecuador (IELIE). Fra sin base i Cuenca - Ecuadors tredje
største by, 2500 met-er over havet - skal ekteparet hjelpe til med å fostre
ledere i en kirke som står overfor store utfordringer etter at den i 2006 ble
lagt over på nasjonale hender. Et viktig verktøy i arbeidet blir «Nehemja,» et
nyutviklet ledertreningsprogram som har vist seg å bære god frukt.
- Sammen med kirka skal vi gjennomføre ledertreningsprogrammet på alle nivåer,
fra søndagsskolen til det øverste lederskapet, sier Atle.
Så legger han til, med et smil som lyser av rastløs oppstartstrang:
- Så det bli artig, vet du!
«SÅ DET BLI artig, vet du!» Dér har du noe av det karakteristiske ved holdningen
til Rannveig og Atle Ølstørn. De takker ikke nei til en utfordring; med et smil
om munnen tar de skrittet ut i det ukjente.
- Vi har et trygt gudsbilde, både Rannveig og jeg. Gud er vår gode far. Han har
skapt oss, frelst oss og satt oss i frihet. Den samme far har gitt oss evner og
utrustning for at vi skal bruke det til hans ære. Selv om bankkontoen ikke har
blitt feit, har vi aldri lidd noen nød. Misjonærlivet har gitt oss mange
spennende opplevelser, som vi ikke ville vært foruten, sier Atle.
Når dét er sagt, er Rannveig rask med å understreke at de trenger en solid
baktropp av trofaste forbedere i Trøndelag.
- Vi er avhengig av at folk ber for oss. Vi vet av erfaring at forbønn gjør en
forskjell. Når vi har vært i vanskelige situasjoner i Bolivia, har vi flere
ganger fått høre at Gud minnet folk hjemme i Norge om å be for oss akkurat da.
Han har også minnet folk om å be fast for oss. Det håper vi han vil gjøre denne
gangen også.
- Hva ønsker dere forbønn for?
- Be om at vi må få bruke erfaringen vår på en god måte. Be om at vi beholder
gløden og ser mulighetene. Be om at quichua-folket må få se hvem de er i Jesus.
Be også for familien vår hjemme i Norge; barn og barnebarn. Hvis vi skal gjøre
en god jobb i Ecuador, er vi avhengig av at de har det bra hjemme i Norge.
Erlend Evenstad (Panorama)