biskop finn wagle
Desember 2006
Å speile seg i Guds ansikt
Foran meg på skrivebordet ligger fjorårets program for Juledagens
høytidsmesse i Nidarosdomen. Forsiden preges av en vakker tegning av
Bjørn Bjørneboe, Domkirkens tidligere kapellan. Maria med Jesusbarnet
ved sitt bryst lyser oss i møte. Maria bøyer seg over barnet. Det er som
vi kan fornemme varmen og ømheten i hennes blikk.
I alt det spesielle som var knyttet til Jesu fødsel, handler tegningen
om noe allment:
En mor bøyer seg over sitt nyfødte barn. Med sin holdning og sitt blikk
formidler hun en kjærlighet som spedbarnet kan ta til seg: Noen er glad
i meg! Her er det hjertespråket som får tale. Lenge før spedbarnet har
den ringeste mulighet til å forstå ordene, får det speile seg i
kjærligheten og ømheten i mors og fars blikk. Slik formidles dyrebar
innsikt: Jeg er elsket! Så grunnleggende er denne erfaring for oss
mennesker at noen har sagt: Vi blir mennesker ved å speile oss. Et
spedbarn får speile seg i mors og fars ømme blikk – og preges for livet.
Juleevangeliet handler om at vi får speile oss i Guds ansikt. Gud ”bor i
et lys dit ingen kan komme”, skriver apostelen, ”han som intet menneske
har sett og heller ikke kan se”, 1 Tim 6,16. Nei vel - men jul handler
om at Gud har bygget bro over denne uendelighet av avstand! Gud har
lenket seg til vår virkelighet. Og han bruker et språk som vi kan forstå
og gripes av, selve hjertespråket: Barnet i krybben – Guds utleverende
ømhet og kjærlighet som treffer oss i dypet av vår sjel og preger oss
for livet.
Så sterkt taler juleevangeliet om Guds ømhet og kjærlighet at verden
aldri har kunnet glemme det. Det er underlig å tenke på at datidens
kjendiser – keiser Augustus og landshøvding Kvirinius og kong Herodes –
de huskes i dag fordi de var bipersoner i det drama som fant sted, da
Jesus ble født og mennesket fikk speile seg i Guds ansikt.
Jul handler om fordypet innsikt i og tilgang til kjærlighetens
mysterium, fordi hjertespråket får tale. Barnet i krybben speiler seg i
Marias og Josefs ansikt – og vet: Noen er glad i meg. Mennesket speiler
seg i barnet i krybben - og treffes av Guds ømhet og kjærlighet. Eller
for å si det med Erik Hillestad, i hans vakre gjendikting av den
julesangen som mer enn noen annen hører selve julenatten til:
Stille natt – heilage natt!
Gud gjev jorda voni att.
Himlen smiler frå barnet sin munn,
kjem oss nær i ei frelsande stund;
vier Guds framtid til vår.
Velsignet jul! Biskop Finn Wagle |
|
