«Hvis min Jesus stod opp igjen, har han bevist at han er Guds sønn!», skriver Arnold Børud. Naturligvis har han rett. Dersom noen har brutt dødens makt – for godt, har vi neppe noe annet valg enn å tro og følge når han spør etter oss.

For de første vitnene var det likevel ikke opplagt hva som hadde skjedd. Ikke i første omgang. Etter hvert fikk de møte den oppstandne Jesus såpass mange ganger at det gikk opp for dem at dette var reelt. Jesus levde virkelig! Når dette ble klart for dem, fikk det konsekvenser som til slutt også førte evangeliet til Norge. Så sterkt er det «å kjenne ham og kraften av hans oppstandelse», som Paulus skriver om.

Men i begynnelsen var det ikke slik. Noe av det mest påfallende i Det nye testamentet er hvor pinlig nøkternt det framstiller sin viktigste historiske hendelse. Markus avslutter nærmest med en tankestrek når han skriver. Og her hos Johannes får vi høre at disiplene var forvirret og forundret. Ikke så rart, kanskje. Vi går ikke og venter på liv på kirkegården.

Når Gud først reiste sin Sønn fra graven, kunne det ha skjedd med litt mer glamour. Et lysshow og en maktdemonstrasjon for alle som hadde sveket ham på langfredag, ville gjøre susen. Så kunne tilhengerne stå tilbake som vinnere. Myter og legender bærer slike preg.

I stedet får vi en fortelling om fortvilte etterfølgere som undrer seg. Der fjellet kunne ha revnet i en guddommelig demonstrasjon, hører vi rolig om gravklær som ligger på plass. Han som kunne gjøre historien fullkommen med sitt prangende nærvær, er skjult, til og med noen ganger når han oppsøker sine nærmeste. De som for alt folket kunne være triumferende helter på seierslaget, rusler uforstående hjem.

Og jeg tenker at det er godt det skjedde slik. Det er mer troverdig med mennesker som strever med å forstå enn med noen som lar seg rive med i en brå opplevelse. Jeg finner mer overbevisning når noen gjennom ordinær tvil og kamp finner det svaret de ikke kommer utenom, enn om de bare formidlet en pompøs opplevelse. Det blir kraft av møtet med den en stadig ikke kommer utenom.

Fakta er vanskelig å vri seg unna. Troverdig og nøktern og uten å være overspent forteller evangeliet at graven var tom. Det kunne ha mange årsaker. Jesus viste seg for mennesker som etter hvert gikk fra tvil til overbevisning. Det er et faktum med færre forklaringer. Og disse som kom til tro, satte i gang verdenshistoriens største trosprosjekt: Å gjøre budskapet om Jesus kjent. Dette var de som førstevitne villige til å dø for. Kan det være at bærekraften i budskapet – helt til i dag – henger sammen med sannheten i budskapet? «Hvis min Jesus stod opp igjen, kan vi stole på at det han har sagt, er sant!» Slik blir påskens glade budskap en utfordring for deg.

Rolf Kjøde
Generalsekretær i Normisjon

www.orkdalsmenighetene.no

Redaktør, design og layout:
Sokneprest Pål Ove Lilleberg Mail