Jock Louis
Desember 2004
I dag skal dere få hilse på et par av vennene våre.
Jock Louis er en av dem. Han er en av vaktmennene våre her på
Tsarafototra, og han hjelper meg ofte med forskjellige ting.
Jock Louis var gift, og har en sønn på 11 år, som heter Malaza.
To ganger i vinter måtte jeg kjøre Jock Louis og kona til sykehuset,
begge gangene var ho gravid, og begge gangene mista ho babyen. De var så
ulykkelige begge to, de ønska så veldig å få flere barn, men kona var
svak, og ofte syk. Da vi kom tilbake fra påskeferie, fikk vi det triste
budskap at kona til Jock Louis var død.
Jock Louis var knust, han var så glad i henne, det var foreldrene hans
som hadde gitt ham kona, fortalte han meg, og han hadde aldri villet
hatt noen annen kone. Nå var det bare ham og sønnen Malaza,
Etter at kona døde, fikk Jock Louis lov til å ta vakta i porten hver dag
fra 6 morgen til 6 om kvelden. Slik kunne han sove hjemme på natta, og
Malaza kunne være sammen med ham på jobb før skoletid og i siestaen, og
slik greide de to seg alene.
Like før vi skulle reise på sommerferie til Norge, snakka jeg med Jock
Louis. Hvordan det gikk med ham? Jo, det gikk bra, men han hadde et
problem. Han skulle funnet seg en ny kone, både han og Malaza hadde bruk
for det. Han burde finne en i løpet av juli, for da hadde han ferie, og
tid til å ordne med slikt. Utfordringa var bare å finne ei som ber, som
var snill og som ville ta seg godt av Malaza.
Jeg var spent da jeg kom fra ferie, - men jo da, kona var på plass, og
alle tre var fornøyde.
En søndag i november banka Jock Louis på døra vår igjen. Jeg så straks
at noe var galt, og da han skulle komme fram med ærendet sitt, begynte
han å gråte. Etter hvert fikk han forklart at kona hans hadde vært
gravid, men på onsdag hadde ho blitt syk, og nå hadde ho abortert. For
tredje gang har han mistet en baby før fødselen, og han er så trist,
livet er ikke alltid så enkelt. Svært tynn er han blitt den siste tiden
også.
Det gjelder forresten flere av våre venner.
Sambatra som er sykepleier på spedalske-sykehuset i Morondava var innom
forleden. Mens jeg satt og så på ham, og tenkte, så tynn han er blitt,
sa han at han hadde tatt av mange kilo de siste månedene. Pengene strakk
ikke til til nok mat for hele familien, og han syntes det var viktigst
at barna fikk nok å spise, slik at de kunne være friske og greie
skolearbeidet sitt skikkelig. Så lot han heller være å spise noen
måltider selv.
Gi oss i dag vårt daglige brød, ber i den norske oversettelsen av Fader
Vår. På gassisk heter det Gi oss tilstrekkelig å spise hver dag.
Vi må ofte bøye hodet i skam vi som bor her nede og har så mye, mye mer
enn vi trenger, og så mye mer enn de fleste av dem vi omgåes. Vi har en
lekse å lære for å bli fornøyd med å få tilstrekkelig for dagen, sjøl om
vi innser at ”tilstrekkelig” for oss alltid vil dreie seg om mer enn ris
og laoka (tilbehør til risen) – vi vil nok ha behov for vår norske mat
også når vi bor her nede. Og både vi og gasserne vil gjerne kunne kose
oss med litt ekstra til jul. Måtte vi bare lære å dele, slik at det kan
bli litt ekstra for alle. Guri og Terje Bjørkås.
|
|
