Det er mandag kveld, 15.mars. Klokka er allerede 11, men vi sitter fortsatt på verandaen. Vi har akkurat hatt telefon fra venner hjemme i Orkdal,- de hadde hørt på nyhetene at det har vært syklon og ødeleggelser her på Madagaskar. Vi kjenner at omtanken gleder og varmer hjertene våre. Det er godt å vite at vi har gode venner hjemme i Norge som bryr seg om oss,- tenker på oss og ber for oss.

Syklonen sto og trykte på ute i havet, og vinden økte stadig. Vi var uten strøm det meste av dagen, fordi taket på huset der aggregatet som forsyner skolen med strøm står, var delvis borte, og regnet sto inn slik at det var uråd å kjøre den. Ute var det mørkt og surt, regn og hard vind. Inne var det også mørkt for vi måtte holde skoddene for vinduene lukket på grunn av den sterke vinden. Vi prøvde å slappe av og få dagen til å gå, stort annet kunne vi ikke gjøre. Innimellom utstyrte jeg meg med regnklær og støvler og våget meg ut for å se på forholdene, og høre nytt om værmeldinga av de som hadde batteriradio. Jeg hadde alle vindfallene fra syklonen en måned tidligere i friskt minne, og må innrømme at jeg hasta forbi både kokospalmer og andre svære trær.

Jeg begynte natta i senga mi, men på tross av at skoddene selvfølgelig var lukka, sto regnet inn over meg, og vinden rev og slet slik i huset at jeg foretrakk å flytte ned til sofaen i stua, og her fikk jeg sove noen timer.
Onsdag morgen hadde syklon passert sør for oss, og vi kunne slå fast at skadene her hos oss ikke var så store.

Jeg ordnet meg derfor for å dra inn til Morondava, (den nærmeste byen – ca 12 km unna). Nede i byen møtte vi et sørgelig syn. Trykket fra syklonen hadde fått sjøen til å stige ca 3 meter slik at deler av byen hadde stått under vann. Mye søppel og greiner og hele trær med rot lå spredd utover. Helt oppe ved veien sto en stor båt og mange hus sto fortsatt under vann. Vi så folk som dro på kjerrer eller bar og slet på alle sine eiendeler for å få dem i sikkerhet for vannet. Telefonen var død, sentralen, banken og posthuset m.m. sto under vann og mange hus langs sjøen var ødelagt, ikke bare enkle stråhytter men også store, solide murhus. Folk i store området var evakuert og bodde i kirker og på skoler. Jeg fikk ikke gjort noen av de besøkene jeg hadde planlagt.

Fredag regnet det like mye, Terje startet turen opp til innlandet, men måtte snu etter et par mil pga oversvømmelse på veiene. Inne i byen var det fortsatt like mye vann, og nå begynte situasjonen å bli prekær for mange. Skolen vår var oppfordret til å hjelpe, og på ettermiddagen dro vi ned til byen for å dele ut ris til folk som bodde i kirker og på skoler. Veien inne til byen var nå helt ødelagt, og vi kom bare ned til Namahora, ca. en km fra sentrum, -så vi delte ut ris og klær til familier som hadde måttet forlate hus og hjem.
På tur hjemover kunne vi se at vannet fortsatt steg, og flere steder langs veien sto det nå hus under vann. Elva like vest for Tsarafototra, landbruksskolen der vi bor og arbeider, var sikkert steget fire-fem meter i forhold til normal vannstand, og inne på Tsarafototra begynte vannet fra dammen å flomme utover hele området. Vannet steg hele natt til lørdag, og det var bare snakk om centimeter før det nådde inn på møllegulvet og inn i grisehuset hvor vi hadde ca 100 nyfødte grisunger. All avlingen vår ble ødelagt av vannet, og det var store skader på veier og marker.
På Bemanonga, ca 5 km vest for Tsarafototra har vi en gård for praksiselever. Risen var klar for innhøsting men nå var alt ødelagt. Hva skal de spise, hva skal de selge? Det er bare å starte på nytt,- og vente på ny avling.
Vi sitter i stillhet her på verandaen. Vi må lære oss å leve med at ikke alt går som vi tenker. I alle ting har vi løftet om at Jesus er med -hver dag- i medgang og motgang. Takk til alle dere som husker oss og ber for oss, og vi oppfordrer dere til å huske det gassiske folk, de trenger vår omsorg.

Guri og Terje Bjørkås

Bjørkåsfanilien

www.orkdalsmenighetene.no

Redaktør, design og layout:
Sokneprest Pål Ove Lilleberg Mail