Kirkens skip på norrønt hav - et HYRDEBREV.
21. august 2003
Til alle Guds venner rundt norrønt hav
VI HILSER DERE fra Nidaros, fra hjertet i den gamle kirkeprovins. Vi
hilser dere i anledning feiringen av 850-årsjubileet for Nidaros
erkebispedømme, det som vi alle en gang tilhørte og som vi gjennom
dagene her i Trondheim fremdeles fornemmer som en sammenbindende kraft.
I noen dager nå har vi vært sammen, representanter for
dagens mangfoldige kirkeligvirkelighet i det som en gang var den store
norrøne kirkeprovins i Europas nordvestlige hjørne. Vi har satt
hverandre stevne her i Trondheim og har opplevd at vi ikke er fremmede
for hverandre. Vi deler en felles historie, vi forvalter en felles arv.
Vi er kommet som katolikker, anglikanere, lutheranere, presbyterianere
og som medlemmer av andre kirkesamfunn, vi har båret med oss hver våre
særtrekk, og våre egne tanker om hva det er å være kristne, å være kirke
nettopp i denne tid. Vi har bak oss tider med splittelser, motsetninger
og avstandtagen. Nå søker vi etter det som samler: Vår felles arv, troen
på Jesus Kristus, bekjennelsen til den treenige Gud. Og vi fornemmer at
vår felles norrøne arv er en viktig impuls underveis mot den fulle
synlige enhet i Kristus som vi alle lengter etter.
Mye er forandret i den gamle kirkeprovins, både
politisk og kirkelig. Men merkene fra 400 år i fellesskap under
erkebiskopene i Nidaros, møter oss i skjulte og åpne spor – i
kirkelandskap, i folkeliv og i enkeltmenneskers sinn. Derfor er jubileet
en feiring av et levende fellesskap. Historien er mye mer enn historie.
Den har formet oss og utgjør en del av en felles norrøn identitet. For
ingen lever alene. Hvert enkelt liv er formet av det neste. Hver gruppe
med mennesker lever i samspill med en annen. En generasjon hviler på den
forrige. Slik henger hvert enkelt liv sammen med alle liv, og hver
enkelt tid henger sammen med alle tider.
Når vi nå har vært sammen til jubileum, har vi altså
ikke blitt værende i det forgangne. Vi har vært sammen for å feire den
levende og kjempende, universelle kirke, og denne kirkens ferd over
norrønt hav - i går, i dag og i morgen. Det er en reise gjennom storm og
stille under de livsbetingelser Skaperen har gitt oss, en reise med
mange farer og store gleder, der vårt oppdrag er å holde oss nær til Gud
og lytte til det han har å si. Det er en reise i hengivelse.
Slik handler jubileet dypest sett om hvem vi er, vi
Guds venner på norrøn livsreise. Vi har noe felles, noe som går på tvers
av nasjonale og konfesjonelle grenser. Og dessuten: I denne vår felles
historie og sammenvevde identitet ligger store rikdommer og bevegende
utfordringer gjemt når vi i dag, og hver dag, skal lytte etter Guds
vilje i våre liv.
DEN HISTORIE SOM HAR SAMLET OSS starter i 1152/53, selv
om det fantes en stedegen norrøn kristendom lenge før dette tidspunkt.
Det var den storpolitiske utviklingen som førte til dannelsen av et
erkebispesete her i det høye nord. Opprettelsen berører et gjennomgående
tema i Europas middelalderhistorie: Striden mellom kongemakt og
kirkemakt. For å styrke pavedømmets sak, ble Lund skilt ut fra
Hamburg/Bremen i 1103, og 50 år senere var altså tiden inne for Nidaros.
Roms beste kardinal, Nicolaus Brekespear, ble sendt
nordover. Han landet i Stavanger og endte omsider i Nidaros. Her fant
han en spiritualitet som kunne bære et erkebispesete. Han visste nok å
bruke den til egne interesser, for pavens betrodde mann hadde oppdraget
klart: Det gjaldt å bygge en selvstendig, sterk og lojal kirkeprovins.
Men Olavskulten i Nidaros hadde også en egen kraft. I den lå enestående
muligheter for å bygge både kirke og identitet.
Dermed kunne norrøn kristentro leve videre innen en
helhetlig ramme, både kulturelt, etnisk, språklig og kirkelig, og med
havet som sammenbindende element. Forbindelsene mellom det norske
fastland og øyene i havet i vest hadde utviklet seg gjennom
generasjoner, med havet som transportåre. Etableringen av et selvstendig
erkebispedømme med sentrum i Nidaros kom til å favne store deler av den
norrøne befolkning som i tidens løp hadde stevnet ut fra fastlandet og
kolonisert øyene i havet i vest. Slik ble både Gardar på Grønland,
Skàlholt og Holar på Island, Kirkvåg på Orknøyene, Kyrkjubø på Færøyene
og Peel på Isle of Man bispeseter under Nidaros, sammen med Bjørgvin,
Stavanger, Oslo og Hamar på det norske fastland. I dag er det nesten
uforståelig at det var mulig å holde dette veldige vestnordiske område
sammen under én forvaltning. Og mest utrolig er det når man forestiller
seg hvordan det var mulig å holde kontakten i en tid hvor åpen båt var
eneste reisemåte.
NIDAROS ER IKKE lenger erkebispesete. I den gamle
kirkeprovinsen seiler kirkens skip i mange utgaver. Det norrøne har fått
utfolde seg med forskjellig seilføring og under lokale flagg. Men havet
er det samme. Skipet er det samme. Gud har ikke forandret seg. Og når vi
nå har vært sammen, er det som vi har kunnet ane den linne susing fra
vår felles norrøne, kirkelige identitet. Vi har en særegen utsikt til
tilværelsen her oppe fra Nidaros. Vi har vår måte å se ting på, vår måte
å møte verden på. Vi har en felles arv som kan danne utgangspunkt for en
felles spiritualitet. Vi er i ferd med å gjenoppdage, restaurere og
vitalisere dette gamle, særpregede og identitetsdannende synet på
tilværelsen som er felles for oss som lever rundt det norrøne hav. Ikke
fordi denne visjonen skiller oss fra andre, men fordi den danner oss der
vi er. Den gir oss lokal forankring og universell tilhørighet. Dette
handler om Olavsarven, om en spesiell innsikt, et felles ståsted.
Og handler ikke denne norrøne identiteten nettopp om
erfaringen av det truede liv? Alle våre sjøreiser på grensen mot
ishavet. Den nesten naturstridige tilværelsen under polarområdet.
Naturens evige og kontrastfylte forvandling. Midt i disse dramatiske
omgivelser har kanskje det norrøne menneske lært noe om hengivelsen.
Naturen omkring oss fordrer at vi spiller med på livets egne
betingelser. Det handler ikke om beseiring, men om hengivelse.
Havet ga denne stadige påminnelse: At livet er sårbart,
ja, truet. Dette var en grunnleggende erkjennelse i den middelalderkirke
som kranset våre havområder. Det ga livstolkning både til det enkelte
menneske og i samfunnet som helhet. Kirken fant plass midt i menneskenes
liv.
Hva bærer vi med oss fra dette kirkejubileet her i
Nidaros? Blant annet dette: En fornyet erkjennelse av det norrøne hav,
det som gir så rikt, men som også truer vår eksistens. Vi bærer med oss
en ny bevissthet om havet som et uttrykk for det sårbare, truede liv.
Det er en livsviktig erkjennelse i en tid som ser ut til å ha dette som
noe av sin indre drivkraft: å fornekte livet i dets sårbarhet. Å forsøke
å bygge murer og skjold for å verne om egen sårbarhet. Som om det finnes
noe annet liv enn det sårbare liv! Som om det går an å oppnå usårbarhet
uten å miste sin menneskelighet, som jo har sårbarheten ikke bare som
kjennetegn, men som adelsmerke. Hva var vi som mennesker om vi mistet
vår egen sårbarhet? Gjennom egen sårbarhet kan vi fornemme andres nød.
Gjennom egen sårbarhet kan den erkjennelse endelig stige fram at
misforholdet mellom fattig og rik er forakt for det menneskeverd vi
ellers er snare til å hylle. Gjennom egen sårbarhet kan ropet fra en
såret jord nå fram, ikke bare til vår tanke, men også til vårt hjerte,
ropet fra den jord som i dag stønner og lider under vår grådighet og
uforstand.
KJÆRE GUDS VENNER rundt norrønt hav: La oss aldri
glemme havet som uttrykk for det liv Gud har gitt oss: Det vakre og
rike, det sårbare og alltid truede liv! Kanskje er det på tide at vi ser
vår svakhet i øynene? Kanskje kan en slik erkjennelse vise seg å være en
viktig forutsetning for at vi skal kunne være levende vitner om Kristus
i vår egen tid? Slik kan vi vitalisere vår særegne norrøne visjon i vår
tid: Dette er vår tids overgivelse. Vår styrke ligger ikke i de stadige
nyskapninger og de store, kursendrende vyer, men i evnen til å leve i
erkjennelsen av at livet er truet, at det er sårbart. I en verden som
stadig ber om forandringer og grenseoverskridelser som truer selve
tilværelsen, får denne erkjennelsen ny tyngde.
Kjernen i Olavsarven finner vi nettopp i den
overgivelse og etterfølgelse som så sterkt preger alle beretninger om
helgenkongen, han som gjennom sin død beseglet det livsverk som ikke
lyktes så lenge han levde. "Kraften fullendes i svakhet". For
middelalderens mennesker ble dette en fruktbar og viktig tolkning. Den
ga mening til deres livsstrev, og håp til deres kamp mot nød og sykdom.
Beretningene forteller om hvordan alminnelige mennesker fikk hjelp,
fattet håp, og kom til tro gjennom møtet med helgenen. Kanskje virker
denne livstolkningen fremmed på de fleste av oss. Kan det ha sammenheng
med at vi ikke på samme måte vedstår oss livet i dets sårbarhet, det som
var så åpenbart for tidligere generasjoner? Dermed får heller ikke
hvetekornets lov virke i oss, den som sier at av død gror det liv,
gjennom nederlag kan seier vinnes. Det er den som mister seg selv som
finner seg selv. I Olavsarven ser vi at martyriet er et perspektiv på
livet, mer enn på døden. Helgenkongen viser vei til Jesus Kristus, og da
nettopp til betydningen av hans død og oppstandelse. Det er ikke gjennom
egen styrke vi finner det håp som kan gi oss feste i våre liv. Det er i
hans kraft. Det handler om det liv som leves nær Kristus og som stadig
øser av den livets kilde som hans død og oppstandelse er.
KJÆRE GUDS VENNER RUNDT NORRØNT HAV: Havet er det
samme. Gud er den samme. Og ennå seiler kirkens skip på norrønt hav med
dette gudgitte kall: "Å verne det veike, rette det nedbøygde, stagge det
stride", (Jan Magnus Bruheim). Det er en oppgave som først og sist
handler om berøring: Å berøre mennesker i deres truede liv med budskapet
om Guds nærvær og frelse. Må Gud velsigne dere alle rikt i deres kall og
gi dere frimodighet, oppfinnsomhet og utholdenhet som hans medarbeidere!
"Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet!
Amen" (Rom 11,36).
NIDAROS BISPESTOL, Olsokdagen 29. juli 2003
Finn Wagle
|
